I 1947 leste Donald en bok om hvor fantastisk musikk kan være, og bestemte seg for at Ole, Dole og Doffen skulle lære seg å spille strykeinstrumenter. Han sendte nevøene i badekaret, gikk til innkjøp av tre strykeinstrumenter og tvang dem til å lære seg å spille.
Etter mye arbeid og to dager med en spillelærer klarte nevøene å lære seg å spille en tone. Denne tvang Donald dem til å fortsette å øve på mens han satt i rommet ved siden av og lyttet. Men Donald gikk ut en liten tur, og nevøene benyttet anledningen til å bygge en kattedrevet tredemølle som spilte på instrumentene for dem, slik at Donald ikke merket at de var borte. Selv gikk de i søledammen for å fange frosker.
Heldigvis dukket Bestemor Duck opp, og hun lovte Ole, Dole og Doffen at dersom de kunne spille en kort melodi («Pling plong – Kvii vii – Vomp bomp – Ooiii oiii»), skulle hun ta dem med på en ukes lang froskejakt. Dette tente nevøene på, og de begynte straks å øve. Men øvelse gjør ikke alltid mester, særlig når det er snakk om små gutter og strykeinstrumenter …
Donald gikk etter hvert veldig lei av å høre det samme forsøket på en melodi om igjen og om igjen, så han prøvde å få nevøene til å slutte å spille, men de ville ikke slutte før de hadde klart melodien. Så den eneste måten Donald kunne få fred på var å få dem til å tro at de hadde klart å spille melodien. Så han kjøpte inn identiske instrumenter, koblet dem til vaskemaskinmotoren, og ved hjelp av planker, hansker og diverse andre hjelpemidler klarte han å få vaskemaskinen til å spille riktig melodi ved at han dro i et tau. Når han skjulte dette bak et forheng og byttet ut strengene på nevøenes instrumenter med gummistrikker, så det veldig ut som om det var Ole, Dole og Doffen som spilte.
En vaskemaskin kan altså klare å spille tre strykeinstrumenter på en gang. Hvem vet, med litt trening kan den kanskje lære seg å spille Beethoven baklengs mens den sentrifugerer sengetøyet?