En viss 
professor Donald Duck fant alt i 1944 opp stoffet donalditt som han brukte som brennstoff under en rakettferd til månen, lenge før Neil Armstrong tok skrittet. Dessverre syntes også befolkningen i Andeby at reisen var utrolig, faktisk trodde ingen på Donalds prestasjon.
Andebys forskere har flere ganger arrangert rakettkappløp mot månen. Som oftest kommer romskipene fram, men ikke sjelden brenner de opp på hjemvegen.
Det er dyrt å bygge nye raketter, men heldigvis for romforskningen i Andeby kan de ty til Petter Smart. Han lagde en gang en rimelig rakett, en slags folkemodell. Denne var til alt overmål dampdrevet. Resultatet av dette forsøket stilte all romforskning i bero noen år, mens folk fikk pusset vinduene sine rene for all soten og rådhuset ble gjenoppbygget.
Andebys offisielle astronauter satte sin fot p
å månen først i 1963. Av en eller annen grunn visste de ikke da at flere av byens innbyggere alt hadde vært der oppe. De ble derfor rimelig forbauset da det første de fikk øye på var et resultat av en av Petter Smarts oppfinnelser.
Andebys næringsliv sponser mye av romforskningen. At dette er lønnsomt så vi i 1965. Da viste det seg nemlig at månen var full av gull! Dette førte til et godt, gammeldags gullrush, og vanlige borgere måtte komme seg til månen på en eller annen måte. Resultatet ble en enorm rakettbygging. Ikke alle forsøk på å nå gullmånen var like heldige forresten... 
Det fin
nes et eget bruktmarked for raketter i Andeby. Alt i 1962 kjøpte Skrue en slik bruktrakett. Han brukte den til asteroidebeltet der han lette etter et sted hvor han kunne lagre pengene sine. På veien stoppet han på Andebys romhjul nr. 5, midtveis mellom månen og Mars. Her er brusprisen astronomisk.
Det er for øvrig journalisten Carl Barks som har rapportert mye av det vi kjenner til om Andebys romprogram. Som takk (?) ble faktisk en asteroide som ble oppdaget 30/8-1981 oppkalt etter ham. Den er ca. 10 km. i diameter, og heter altså Barks! (helt sant!)